Your cart is currently empty!
Anmeldelse: «Skogens Ånd» av Heidrun Hejre
En hyllest til naturens sjel
Kunstneren Heidrun Hejre, 45 år, bosatt i Finnskogen, presenterer med sin utstilling «Skogens Ånd» en imponerende kolleksjon av treskjæringer som på unikt vis kombinerer det abstrakte med naturtro detaljer. Utstillingen er en poetisk utforskning av naturens mystikk og kraft, og har allerede trukket stor oppmerksomhet fra kunstinteresserte og naturelskere.
Når man entrer galleriet, blir man umiddelbart møtt av den dype, organiske duften av treverk, en passende introduksjon til Hejres arbeid. Utstillingens mest slående element er hennes evne til å gjøre statiske objekter levende. Treskjæringene hennes – skulpturer som ofte etterligner menneskelige trekk blandet med naturens former – føles som skapninger hentet direkte fra skogens dybder.
Skulpturer med sjel
Høydepunktet i utstillingen er uten tvil det store treet med menneskelige trekk, som står sentralt i rommet. Dette verket illustrerer perfekt Hejres evne til å blande det menneskelige og naturlige. Det er som om treet puster, som om det formidler en urgammel historie som skogen selv har bevart i generasjoner. Detaljene er intrikate, men aldri overveldende, og gir betrakteren rom til å utforske både helheten og de små nyansene.
I flere av de andre verkene er det en tilbakevendende tematikk som spiller på Finnskogens historie og mytologi. Små, skjulte ansikter i trerøtter, dyr som ser ut til å være fanget mellom dimensjoner, og figurer som vekker assosiasjoner til skogens voktere. Hvert verk inviterer til ettertanke og refleksjon rundt menneskets plass i naturens orden.
En dypere mening
Det som gjør Hejres utstilling så gripende, er at hun ikke bare viser frem vakre treskjæringer – hun inviterer oss til å gjenoppta forbindelsen med naturen. Dette reflekteres i hennes valg av materialer. Alle trærne som brukes i skulpturene, er falt naturlig i Finnskogen, noe som gir verket en ekstra dimensjon av respekt for naturens sykluser.
Hejres kunst er også en stille kommentar til vår moderne avstand til naturen. I en tid hvor vi stadig beveger oss lengre bort fra skog og mark, minner «Skogens Ånd» oss på den dype, nesten mystiske forbindelsen vi en gang hadde til trærne og dyrene rundt oss.
Konklusjon
«Skogens Ånd» er en utstilling som må oppleves. Heidrun Hejre har skapt en serie treskjæringer som er like fascinerende som de er vakre, og som får betrakteren til å føle en dypere forbindelse til skogens mystikk. Med en subtil balanse mellom tradisjon og modernitet, har Hejre klart å gjøre noe tidløst – hun har gitt skogen en stemme gjennom sin kunst.
En absolutt anbefaling for alle som ønsker å oppleve kunst med sjel.
Kommentarer
2 kommentarer til “Anmeldelse: «Skogens Ånd» av Heidrun Hejre”
Skogens Ånd – klasse 9B’s superkule anmeldelse:
«Ok, folkens, la oss bare si det rett ut: Vi trodde vi skulle på en gørr kjedelig tur for å se på treskjæringer. Men vet du hva? Heidrun Hejre blåste oss av banen (og det sier litt, for vi er ikke lett å imponere).
Førsteinntrykket? Det lukta skog. Seriøst. Hele galleriet lukta som en regnvåt skog, og vi var med én gang sånn: ‘Ok, dette er litt annerledes.’ Så begynte vi å sjekke ut skulpturene, og det var som om vi plutselig var midt i en fantasyfilm. Tenk deg trær med ansikter, mystiske dyr som stirrer tilbake på deg, og en vibe som får deg til å føle at noe magisk skjer rundt deg.
Den ENORME trefiguren i midten? Legendarisk. Det så ut som noe Gandalf kunne brukt til å holde en episk tale foran Ringenes brorskap. Vi prøvde å finne ut om den pusta. Noen mente den så ut som den ville fortelle oss skogens hemmeligheter, mens andre bare ville gi den en klem. (Jepp, vi snakker om deg, Henrik.)
Det beste var at alt dette faktisk handler om ekte natur og respekt for trær og sånt. Heidrun bruker bare trær som har falt naturlig i skogen, så det er liksom kunst som ikke ødelegger noe, bare feirer det. Det føles skikkelig ekte – ikke som sånn ‘kjøpe kunst på IKEA’-greier.
Og la oss ikke glemme de små detaljene. Det var ansikter gjemt i trerøttene og dyr som så ut som de var på vei ut av skulpturen. Noen av oss fikk litt skrekkfilm-vibber (tenk: ‘Å nei, det der våkner til live om natta!’), men på en kul måte.
Så hva er konklusjonen? Dette var faktisk en sykt fet opplevelse. Vi gikk fra ‘meh, kunst’ til ‘WOAH, TREÅNDER!’ Hvis du får sjansen til å dra, bare gjør det. Du kommer ikke til å angre. Kanskje du til og med blir inspirert til å dra ut i skogen og finne ditt eget magiske tre (eller i det minste ta en tur for å ta noen kule bilder til Insta).
Heidrun, du er sjefen. Skogen ruler. Og treskjæringer er offisielt kult. 🌲✨
Ok, nå må vi roe ned litt, folkens. Jeg vet at hele klassen synes det er gøy å gjøre narr av meg fordi jeg ville klemme treet, men seriøst – det var et episk tre! Det så jo ut som det hadde en sjel, og hvis ingen andre skjønte det, er det ikke min feil at jeg er mer i kontakt med skogens ånd enn dere.
Og forresten, det var ikke jeg som ble skremt av de skjulte ansiktene i trerøttene (kremt Ida og Emil). Bare for å være klar: Jeg synes utstillingen var kul, men kan vi være enige om at noen ting (som hvem som klemmer magiske trær) ikke trenger å bli delt i en offentlig anmeldelse? Litt respekt, takk.
Legg igjen en kommentar